Femundsmarka på langs fra Elgå til Røros

Leserbrev og bilder fra Tyritroll

En fredag morgen humper vi med melkeruta opp fra Oslos grå og islagte gater til hvitt og glitrende kulturlandskap utenfor Hamar. Vi er to voksne, en gutt på fem år og ei bikkje som får plass i innerlomma. Vi skal ta bussen fra Oslo til Femunden, og planen er å gå fra Elgå til Røros på ski.

Etter hvert kommer furuene, de snøkledde tunge kjempene. Ikke de unge rette furuene, men de som er flate på toppen og krokete i kroppen. De som fiskeørna liker å bygge reir i, men akkurat nå er fiskeørna i Sahara og nyter varmen mens vi søker kulda. Vi runder Trysil og de rolige skogkledde åsene byttes ut med islagte vann. I horisonten dukker spisse tinder opp. Noen ser ut som hvite bølger andre ligner på pyramider. Vi er på bussbytte nummer fem nå, med to pulker, en femåring og en tassende liten bikkje. Mons på 5 år sier det er nok. Han orker ikke en buss til. Jeg skjønner ham. Det er slitsomt å reise. Vi støtter hverandre inn på den siste bussen, Mons går med tunge skritt opp den lille trappa og ser inn i en buss fylt med unger. Skolebuss. Han smiler og ler, hilser og viser fram bikkja. Akkurat det han trengte for å holde ut siste strekket. 

Med hundespann inn i eventyret 

Bussen stopper til slutt på Elgå. To skolebarn og oss er igjen. Vi er ved sivilisasjonens ende. Her strekker Femunden seg inn i furukledd skog. Omkranset av hvite fjell og sukkertopper. Her inne skal vi kanskje få kjent litt på villmarksfølelsen, på det urørte. Endelig skal vi igjen få være i sansene mer enn i hodet: frisk pust og kalde kinn.

Lørdag blir vi hentet av 8 huskyer og en solstråle av en hundekjører, bagasjen har blitt fraktet opp til turisthytta: Svukuriset, som ligger 8 km fra Elgå. Vi får skyss med Ito, bikkja vår, på innerlomma og jeg står i snøre bak på ski. Innover vannet renner vi, innover i det for oss ukjente. Jeg har savna dette. I 2021 gikk vi fra Oslo til Nordkapp, det å våkne opp til nye horisonter har blitt en slags avhengighet.

Hundespannet drar oss stødig og jevnt oppover og inn i skogen, Ito blir så inspirert at den lille hjulvispen setter i fart bak med skiløperen. Han har aldri dratt så hardt i båndet før, vil være med i flokken. Alle vil det etter en drøy time med hundespannet. Det er noe rolig og eventyrlig med å flyte gjennom snøen og mellom trærne med disse firbeinte. Så fredelig, helt til vi stopper: på Svukuriset skrus volumet opp, vertskapet og deres tre hunder bjeffer oss velkommen og huskyene varsler at vi er framme. For et herlig leven utenfor den gamle røde stua, mellom eldgammel furu og med utsikt mot solnedgang og hvite horisonter.

 
Villmarka og Italia forenes 

Vi blir innlosjert i et gammelt stabbur, der historien og tradisjonene sitter i veggene. Vertskapet Monica og Kim er opptatt av å videreføre dette. De sanker og bruker mat fra nærområdet: sik, reinsdyr, krekling og rabarbra. I dag står villmarkspizza på menyen – en perfekt lokal vri på en italiensk klassiker. Vi sovner mette og gode mens stjernene og månen lyser opp den kalde februar natta. Dagen etter vinker de oss av sted. Vi er spente på føret og fremkommeligheten. Pudderet ligger i et tykt lag. Naboen til turisthytta, Olav, stikker huet ut og spør hvor vi skal. Vi svarer og peker, og spør om han er kjent? «Kjent? Ja, han har jo bodd her i 70 år», så det er han. Han peker oss rett opp bakken, mot Store Svuku. Der oppe har snøen blitt pakka sammen av vinden og framkommeligheten er grei. Olav tar like greit ut snøscooteren og brommer et spor opp lia til oss. Lia er full av krokete furuer og gamle sølvgrå tyri, under dem og mellom dem er det kritt hvite pudderet dekorert med spor fra liten og stor: ekorn, jerv, gaupe? Mons kommer med innspill, et edderkoppmonster kanskje? Vi kommer oss opp av skogen og møter snøkledde vidder, i rosa lys. Utsikten er stor og praktfull, Femunden langt der nede er rammet inn av vakre fjell på alle kanter. Jeg går og måper, som en fjortis som har sett et par pupper, forfjamsa kræsjer jeg inn i en reinsdyrflokk. Tenåringsforelska. Levende forelska. Femunden gjør noe med meg, jeg føler meg levende igjen.

 
Oasen

Etter møte med reinflokken setter vi camp nede på oasen. Et område med spredte vann og furuer. En av de eldste og krokete rammer oss inn for vinden. Lokalproduserte sik-kaker stekes på primus med potetmos til. Slitne, mette og salige sovner vi.

Dagen etter møter vi både et par elg og en flokk ryper, de krydrer villmarksopplevelsen. Mons speider ivrig etter dyr og monstre. Vi følger elgesporene ned mot vannet igjen, kjører slalåm i pudder og mellom trær, forbi kampesteiner og over bekkejuv, Ito blir slukt av pudderet og skulle helst hatt snorkel. Etter kaving i pudderskog staker vi over vannet i flatt lys og skumring. Vi har et håp om å nå fram til Lorthølbua, men kjører ski og staver inn i overvann. Sikten er for dårlig. Vi har mista scooterspor og motivasjon. Skiene tynges av is og kladder. Vi kapitulerer. Teltet settes, real turmat går ned på høykant med en pose smågodt attåt.

 
Skatten i Lorthølet 

Morgenen etter har kroppsvarme og utpust frostlagt innsiden av teltet, gassen har fryst og hendene skjelver. Det drysser rim fra taket. Vi trenger kaffe. Jeg varmer gassen i soveposen, den kommer til seg selv. Vi og, etter en kopp kaffe. Stemninga stiger og topper seg når vi ser en flokk med reinsdyr trave over isen foran teltåpningen. Morgenparade, i lyset fra de første solstrålene. Vi er klare for en ny dag. 
Turen går over islagte vann, i spor, fram mot Lorthølbua der Trond fra Destinasjon Røros har lagt ut en skatt til oss. Mons leter, og der inne i vedstabelen står det en gul pakkpose. Den er tung, Mons bruker alt han har av krefter. Den lille barnekroppen drar den tunge fangsten inn i den sjarmerende tømmerkoia med det udelikate navnet. Der inne åpner han skatten: brus, sjokolade, pikekyss og spekemat. Alt laget i Rørosregionen. Vi er i himmelen. Mauler og bælmer med begge henda. Før vi vinker ha det til den lille koia og staker over vann, opp vassdraget som en gang fløtet tømmer i forbindelse med gruvedrifta. Vi skrår mot vest og mot Røros etter å ha staket opp vannveien til Feragen.

 

Vi kappeter med trollet i eventyret 

Vi har fått los. Vi vil sove på hytte i natt. Få tørka klær og utstyr, kjenne varmen fra et ildsted. Vi finner ei koie, låst. Neste mulighet er en selvbetjent DNT-hytte: Fjølburøsta. Vi forsøker å booke den på nett, men finner ikke ut av det. Det er skumring. Det er 2 km slak oppoverbakke med pudder igjen. Kan vi klare det? Er det åpent? Vi tar en sjans. 600 meter igjen nå. Holder vi ut?

Der mellom trærne skimter vi en gammel setervoll. Husene ser ut som de er tatt ut av Aukrust og Asbjørnsen, alt er litt vindskeivt. Står det oppreist? Kan man bo her? Hvor er inngangen? «Der! Se en DNT-hengelås!». Ole stikker nøkkelen inn, den passer. Han åpner døra inn til eventyret. Vi går inn i et museum. Rokken, himmelsenga og saueskinnsfell er som fra Kvitebjørn Kong Valemon. Tømmerveggene fra 1845 luner, men vinden har sneket inn litt puddersnø på kjøkkenet. Vi fyrer i ovnen. Det knitrer. Spekematen settes på bordet. Vi kappeter med det fiktive trollet i stua. Motstår fristelsen å skjære opp buken, og legger oss stappmette.

 
Reddet av DNT-hytte

Dagen etter fortsetter ferden opp lia og over myrlandskap mot Røros. Vi ser etter gamle spor å følge, men vinden har gjemt de for oss. Det er seigt. Pulker trekkes i snø. Vi bytter på å gå foran, den som har mest pust forteller eventyr til Mons. Opp fra skogen mot Marenvollen ser vi etter en camp-plass, Ole har lyst til å fyre bål, men vinden blåser opp og furuskogen forsvinner. Vi møter et viddelandskap med spredt bjørkeskog og sur kastevind. Hverken bål eller teltplass frister. Marenvollen? DNT-hytte? Vi gjentar gårsdagens prosedyre, går i blest og skumring. Utslitte setter vi nøkkelen i den selvbetjente DNT-hytta. Steker pølser i panna og sper på med potetmos fra proviantlageret på hytta. Sovner mens vinden rister i bjelker og uler i pipeløp.

 
Raske briller, varm dusj og kald pils 

Én dagsmarsj igjen til Røros. Mons går i sola som minner om at det snart er vår, vi følger sporene til hundekjøringsløypa. Staker og speider etter Røros. Etter hvert treffer vi skiløypene. Og folk. Dagstur folk, med raske ski og raske briller. Jeg kjenner lukta av dusj. Mons kjenner lukta av Lego, han skal få en premie på lekebutikken etter endt etappe. Ole kjenner smaken av en kald pils. Bakkene heller nedover mot bergstaden. Vi skimter et hvitt ikonisk kirkespir: Røros!
I bånn av bakkene står mormor og morfar og langer oss Solo og en Kvikk Lunsj så vi holder de siste hundremeterne inn. Jeg kjenner kraften fra Pippi og kullsyre spre seg i armene mens vi tramper opp snøkledde bakker som slynger seg mellom gamle trehus. På toppen ligger hotellet. Luksus i form av dusj og badebasseng, hotell buffet og rent sengetøy.

Jeg elsker kontrastene. Fra storbyjungel og asfalt, til elg, reinsdyr og telt i villmarka, til den gamle gruvebyen med varme mennesker og dusjer. Takk for eventyret. Vi ses igjen.

 
ALLEMANNSRETTEN

# Så lenge du opptrer hensynsfullt og varsomt gir allemannsretten deg rett til å ferdes i utmark i Norge hele året. Med utmark menes områder som ikke er dyrket.

# Du kan plukke blomster, planter, bær, sopp og røtter av ville urter for å ta med hjem, eller plukke nøtter om de spises på stedet. Det er egne regler for plukking av multer i Nordland, Troms og Finnmark.

# Retten omfatter ikke jakt eller fiske i ferskvann, men alle kan fiske i ferskvann der det kan løses ut fiskekort. Du kan fiske gratis i saltvann hele året til eget bruk.

# Du kan sette opp telt hvor som helst, så lenge du er minst 150 meter fra nærmeste bebodde hus eller hytte. Skal du overnatte samme sted i mer enn to dager må du huske å spørre grunneieren om lov. Det gjelder ikke høyfjellet eller langt fra bosatte områder.

Les mer om allemannsretten.

FJELLVETT ER SKOGVETT

Enten du går i skogen eller på fjellet, husk alltid å følge Fjellvettreglene når du ferdes i norsk natur.

#1 Planlegg turen og meld fra hvor du går.
# 2 Tilpass turen etter evne og forhold.
# 3 Ta hensyn til vær- og skredvarsel.
# 4 Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.
# 5 Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
# 6 Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.
# 7 Bruk kart og kompass, vit alltid hvor du er.
# 8 Vend i tide, det er ingen skam å snu.
# 9 Spar på kreftene, og søk ly om nødvendig.

Hilsen Ingrid, Ole, Mons og Ito @Tyritroll på Instagram