På tidlig 1900-tall maler Harald Sohlberg husene i toppen av Kjerkgata. «Gate i Røros», samt andre motiver, som setter gruvebyen i et nytt og mer positivt søkelys. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland
 

Fra «trist og elendig» gruveby til sjarmerende verdensarvsted
 

Slik ble Røros en reiselivsdestinasjon mange har på «bucketlista».
«Om aftenen spaserte vi til Glommen, en fjerdings vei borte og var på nippet til å gå oss ned i myrene. Røros og dens omgivelser er uhyre triste og elendige.»
Dette skriver engelskmannen Thomas Malthus om Røros-besøket sitt i reisedagboken fra Norge i 1799. Mye tyder på at han ikke trivdes spesielt godt.

 I 1799 beskriver den omreisende engelskmannen Thomas Malthus gruvebyen slik: «Røros og dens omgivelser er uhyre triste og elendige». Foto: Signe Jofrida BergstrømSæthre/Rørosmuseet

– Det var traurige beskrivelser, ja. Men på det tidspunktet er jo Røros en gruveby som lukter ganske ille, sier verdensarvkoordinator Odd Sletten i Røros kommune i dag.
 

Datidens «influenser» endrer bildet av Røros

Etableringen av kobberverket i 1644 satte Røros på kartet. Gruvedriften preget hele samfunnet. Og i gatene luktet det vondt av svovel.
– Malthus fikk ingen god opplevelse da han besøkte Røros. Men hundre år senere var maleren Harald Sohlberg på besøk, og fra1902–1905 malte han flere motiver som fikk fram andre sider av Røros. Blant annet malte han husene øverst i Kjerkgata, som ble til «Gate i Røros»,
samt andre malerier. Disse maleriene gir et helt annet bilde av Røros enn den mørke, svarte og skitne byen, sier Sletten.

 

 I 1930 blir Rørosmuseet etablert under navnet Røros Museumsforening. Masse folk deltar i opptoget i Aasengården under åpningen av en utstilling samme år. Foto: Iver Olsen/Rørosmuseet

Sletten viser til at Røros’ kvaliteter og attraktivitet også får drahjelp av sterke norske krefter som rundt århundreskiftet driver storstilt nasjonsbygging. Det ender som kjent med unionsoppløsningen fra Sverige i 1905. I den fortellingen passer de vakre maleriene fra Røros og «Sohlberg-rekka» perfekt inn.

– I løpet av kort tid endrer folks holdninger og syn på Røros seg. På starten av 1900-tallet begynner Fortidsminneforeningen også å vise interesse for Røros, og maleriene fra Røros bidrar til at Riksantikvaren freder hele Sohlberg-rekka i 1923. Vi kan nok si at Sohlberg var datidens influenser, sier Sletten.
 

Reiselivet blir satset på som ny næring

Selv om Røros var en gruveby, har reiselivet vært satset lenge på. 22. april 1926 blir Røros og omegns turistforening stiftet. I en artikkel i Fjell-Ljom går det fram at det også fantes en tidligere turistforening, kalt Røros Turistforening. Den ble etablert i 1886 av dr. Müller, og ble drevet til han døde i 1908. Det var redaktør Henrik Grønn i avisa Dovre som tok initiativ til å starte opp igjen i 1926.

– I 1926 er det vanskelige tider på Røros. Og på 20-tallet er det stort behov for å finne ny næringsvirksomhet. Fortsatt er nasjonsbygging og norske fortellinger viktige, og her ser folk muligheter til å bygge opp et reiseliv. En kuriositet her er at alkoholservering er et tema i debatten om reiselivet. Da som nå ønsket reiselivet å selge alkohol, men det var avholdsfolket mot, sier Sletten.

 

 I 1926 får Røros sin egen turistforening. Den gamle gruvebyen trenger nye bein å stå på. Redaktør Henrik Grønn, nummer to fra venstre, er sentral i opprettelsen. Dette bildet er tatt noen år tidligere. Foto: Peter Trygve Møllner/Rørosmuseet

Ett år senere kan likevel korkene sprettes. Forbudet mot salg av brennevin opphører.
I dag forbinder mange folk Røros med gateløpene Kjerkgata og Bergmannsgata. Men på starten av 1900-tallet så gatene ganske annerledes ut enn i dag, forteller Sletten.

– Mange av husene hadde på tidlig 1900-tall sveitserstilfasader og mer utsmykking enn i dag.
Utsmykkingene kunne være prangende, og oppfattes outrerte med store vinduer. Så ble mange av fasadene etter hvert bygget om i en mer klassisistisk stil i regi av Riksantikvaren, og gatene ble slik vi kjenner Røros i dag, forteller Sletten.
 

På verdensarvlista, men lite fart i starten

I 1977 legges kobberverket ned. Tre år senere havner Røros på UNESCOs verdensarvliste over steder verdt å bevare. Men i starten skaper det verken mye oppmerksomhet eller aktivitet.
– Nei, det utgjør ikke noen kjempeforskjell for Røros. Verdensarvlista var bare tre år gammel da Røros ble skrevet inn, og det er først utover 2000-tallet at statusen blir viktig for merkevaren Røros og reiselivet. Uthusprosjektet på Røros, som var et restaureringsprogram opprettet i 1995, gjør at kulturmiljøet i Bergstaden og det vi kaller for Cirkumferensen, som er et stort område hvor det var aktivitet knyttet til gruvene rundt Røros, er viktig her. Alt blir mye bedre vernet og vedlikeholdt. Og i dag får jo verdensarvsteder mye mer oppmerksomhet i internasjonale nyheter, sier Sletten.

 

 Gruvedrifta legges ned i 1977. En ny tidsregning starter på Røros. I dag er Olavsgruva i Storwartzfeltet et sted turister drar på omvisning. Foto: Rørosmuseet

Kulturmiljøfredningene, verdensarven og reiselivet er flettet sammen og bygger på de samme verdiene, mener Sletten.
– Alt bygger på de samme verdiene om å ta vare på kulturhistorien og områdets historie, sier han.
 

Må passe på å ikke bli som Barcelona

Hvordan ser reiselivet i Røros ut om 100 år? Verdensarvkoordinatoren mener Røros er i en unik posisjon for å tiltrekke seg besøkende på en bærekraftig måte i lang tid framover.

 

 Verdensarvstedet Røros er i dag et attraktivt reisemål. Fredede bygninger, historiske gater, gruver og et levende kulturliv, vil mange oppleve. Her ser vi verdensarvsenteret på Smelthytta. Foto: Adele Heidenreich

– Vi må ta vare på de kulturhistoriske verdiene og sørge for at vi ikke utvikler oss i en retning som ødelegger dem, selv om vi fortsatt skal utvikle oss. I Barcelona, Venezia og på andre verdensarvsteder, har reiselivet blitt en fiende og ikke ressurs. Men vi er et lite sted, og skal passe på den biten også, sier Odd Sletten.

Besøk Rørosmuseet for å lære mer om historien!
Takk til verdensarvkoordinator Odd Sletten for hjelp til denne artikkelen.