Tilgjengelig sommertur gjennom Østerdalen og Røros

Østerdalen og Røros byr på en sommerreise gjennom skogens rike, der skogens konge aldri føles langt unna. Om sommeren åpner regionen seg, og både historie og aktiviteter flytter ut i sommerlyset. Langs veien veksler landskapet mellom dype skoger, grønne dalfører, historiske gårdstun, fjellutsikt og bergstaden Røros. Her følger historiene landskapet, fra pilegrimenes fotspor og et av Nord-Europas største juv til opera mellom fjellene og båttur på Femunden.

Denne turen ble gjennomført med bil og krykker for å undersøke hvordan opplevelsene fungerer i praksis, og for å gjøre det enklere å planlegge besøkene hjemmefra ut fra egne behov. Det gjelder enten man bruker rullestol eller andre hjelpemidler, er eldre, eller har andre former for redusert mobilitet. Med tydelig informasjon blir det lettere å planlegge og oppleve Østerdalen og Røros med større forutsigbarhet og trygghet.

Resultatet er en sommerguide gjennom et landskap der natur, kulturhistorie og lokalt vertskap henger tett sammen. Hvor gruvedriften formet både bergstaden og områdene rundt, mens skogen, vannet og fjellet har gitt grunnlag for transport, arbeid, bosetning og ferdsel gjennom generasjoner. 

Rena

Rena er et naturlig startpunkt for en sommertur gjennom Østerdalen. Her ligger skogen tett på, Glomma renner gjennom dalføret, og stedet har lenge vært knyttet til ferdsel, handel og reiser videre nordover. Det er også her Østerdalsleden har et av sine startpunkter, og pilegrimstradisjonene minner om en reisemåte som fantes lenge før bilferier og moderne turistveier.

Pilegrimsleden består av rundt 2300 kilometer med merkede turveier gjennom Norge, hovedsakelig langs gamle ferdselsårer som pilegrimer brukte på vei mot Nidaros i middelalderen. Målet var Olav den helliges grav i Trondheim, og mennesker fra store deler av Europa reiste dit til fots og med hest for å søke bot, helbredelse eller tilgivelse.

Selve Østerdalsleden er stibasert og regnes som en krevende led for turvante vandrere, og er derfor ikke like tilgjengelig for alle. Likevel kan pilegrimstradisjonen være en fin historisk ramme å ha med seg videre gjennom Østerdalen, også for dem som ikke følger leden til fots. Den siste delen inn mot Nidarosdomen går gjennom et urbant miljø og følger gatenettet i Trondheim, noe som gjør at flere kan få en følelse av pilegrimsleden og målet for reisen.

Våren 2026 fikk Rena også en ny og oppsiktsvekkende plass i historien, da norgeshistoriens største myntskatt fra vikingtiden ble funnet på en åker i området, med over 3000 sølvmynter funnet så langt. Trolig ble skatten gravd ned og aldri hentet igjen, og over tid har posen myntene lå i forsvunnet, før pløying har spredd myntene utover åkeren. De fleste myntene er engelske og tyske fra perioden 980 til 1040. Slike mynter var vanlige betalingsmidler i Nord-Europa i vikingtiden, nesten som datidens euro eller dollar. 

Like ved Rena ligger Skydive Oslo, der møtet med Østerdalen blir et helt annet enn fra veien. Fra luften får man utsikt over skoger, elver, og jorder, og ser hvordan dalføret strekker seg utover i landskapet. For dem som ikke hopper selv, kan det også være en opplevelse å følge aktiviteten fra bakken, se flyet lette og vente på at fargerike fallskjermer dukker opp mot himmelen.

Opplevelsen starter rolig på bakken, med registrering, gjennomgang av hoppet og ventetid, før alt bygger seg opp mot flyturen, selve hoppet og de adrenalinfylte minuttene i luften.

Parkeringen ligger rett utenfor det kompakte området, på solid grus som går over i asfalt ved inngangsområdet. Herfra er det omtrent 50 meter til hangaren, der man registrerer seg. Adkomsten er over asfalt og trinnfri, og registreringen kan løses via serviceluken på utsiden hvis man ikke kommer inn på kontoret til resepsjonen, som har ett trappetrinn inn.

 

Rena i Åmot kommune er et naturlig sted å starte reisen når man kommer fra Oslo. I kommunen finner man et variert tilbud av naturopplevelser, og vinterstid er det kort vei til både alpinanlegg og langrennsløyper. Rena er kjent som startpunktet for Birkebeinerrennet som går hele veien til Lillehammer. Birkenåsen, ved starten av rennet, regnes som snøsikker og er et populært skiområde med flere løyper i ulike lengder og vanskelighetsgrader. På mitt besøk tok jeg en stopp i sentrum for å se den koselige, lille handelsgaten og imponerende Åmot kirke, også kalt Tømmerkatedralen. Kirken er oppført i laftet tømmer i jugendstil og tegnet av arkitekten Henrik Bull.

Turen fortsatte deretter nordover mot Koppang i Stor-Elvdal kommune. Her kan man fortsette å følge riksvei 3, eller velge den mer idylliske fylkesvei 606 gjennom landskapet langs Glomma, med skog og fjell på begge sider. Området har gjennom tidene tiltrukket seg både kunstnere og forfattere, og det er lett å forstå hvorfor Bjørnstjerne Bjørnson omtalte området som Norges egen Rhindal. Underveis passerte jeg blant annet Stai stasjon, et lite og ubemannet stasjonsbygg tegnet av arkitekten Georg Andreas Bull, i dag fredet av Riksantikvaren.

På Koppang står Stor-Elvdal kirke, en flott åttekantet trekirke fra 1800-tallet som trolig har vært et utgangspunkt for utformingen av Tolga kirke, tegnet av Rasmus Svendsen Aspås.
Bjørnstjerne Bjørnson oppholdt seg ofte her og knyttet nære bånd til lokalbefolkningen. Senere ga han en betydelig boksamling til kommunen, i dag kjent som Bjørnson-biblioteket.

Her kan man kombinere historie og overnatting ved et besøk på Stor-Elvdal Hotell, et koselig og historisk hotell med gode tilgjengelighetsløsninger. Bak hovedbygget ligger et tun med fredede hus, museum og pub. Museet rommer en omfattende samling av norske kunstverk, kulturobjekter og historiske gjenstander fra flere århundrer.


I hovedbygget finnes ramper, automatiske dører og et svært godt tilrettelagt soverom. Øvrige rom i hovedbygget har bad med høy terskel og noe trangere løsning. Parkeringen ligger rundt seksti meter fra inngangen, og alle måltider serveres i en romslig restaurant med store vinduer vendt mot tunet. Her lages tradisjonsmat fra bunnen av, og elgburgeren var et høydepunkt

Tunet har fast dekke og rampe inn til puben, mens museet har en høy stentrapp ved inngangen. Inne finnes flere stoler i hvert rom, noe som gjør det mulig å ta pauser underveis. Puben har enkelte krevende terskler, og kun dametoalettet er tilrettelagt for rullestol.
Noen av tunets bygninger har soverom, men krever trinn opp, og enkelte rom ligger i andre etasje uten heis. Hotellet har også et nyere bygg fra 2021 på andre siden av veien, med trinnfri adkomst, heis, døråpnere og parkering like ved inngangen.

Etter lunsj kjørte jeg videre mot Alvdal, hjembygda til multikunstneren Kjell Aukrust, en av regionens mest folkekjære kulturpersonligheter og skaperen av det kjente Flåklypa-universet.
Bygda ligger åpent til i Glåmdalen, med Tronfjellet som et tydelig landemerke i horisonten. Sentrum, til daglig kalt Steia, er kompakt og oversiktlig med butikker og servicetilbud samlet på ett sted.

I og rundt bygda finner man flere steder av interesse. Husantunet, et av landets best bevarte gårdsanlegg, gir et innblikk i eldre gårdsdrift, mens Huset Aukrust formidler både forfatterskapet og tegningene til Kjell Aukrust. Like i nærheten ligger også Jutulhogget, et av Nord-Europas største juv.

Om vinteren er det likevel skiene som setter tonen i Alvdal, en utpreget skibygd med lange tradisjoner. En av de eldste treskiene som er funnet i Norge stammer herfra, noe som også gjenspeiles i kommunevåpenet, og gjennom hele sesongen prepareres et omfattende løypenett.

Ti minutter utenfor sentrum ligger Finnbudalen, hvor jeg tok turen ut i en langrennsløype med slakt terreng som passer for alle nivåer. Løypa starter omtrent ti meter fra parkeringsplassen og byr på rundt ni hundre meter flatt terreng før en svak og jevn motbakke på cirka fem hundre meter.

Løypa er kjent som en favoritt blant eldre skiløpere, med minimal stigning og uten behov for fiskebein. Alternativt kan man starte i motsatt ende for å unngå motbakken helt. Underveis åpner skogen seg med fine glimt mot fjell og dal.

Et annet godt alternativ i området er en fire kilometer lang løype rundt Lomsjøen, omtrent tjue minutter fra sentrum, med lett duvende terreng gjennom en hyttegrend som er populær blant småbarnsfamilier.

Jeg avsluttet dagen på Frich’s Hotel og Spiseri i Alvdal, et praktisk og lett tilgjengelig overnattingssted med parkering rett utenfor inngangen, samt rampe og døråpnere.

Merk at de tilrettelagte rommene ligger rundt hundre meter fra resepsjonen, og at måltider serveres i en selvbetjent kafeteria.
Vaflene alene er verdt et stopp.

Dag 2: Koselige tettsteder og fjellterreng

Neste morgen dro jeg videre til Tynset, en by med et kompakt og sjarmerende sentrum preget av fargerike trehus og små butikker. Tynset kalles gjerne sparkens hovedstad, og om vinteren står sparkene parkert overalt. Midt i sentrum finner man også "Storsparken" på over elleve meter, som har blitt et lite landemerke i seg selv. Tynset bygdemuseum, Røstvangen gruver og Kvikne kirke er kjente besøksmål som gir området en tydelig følelse av områdets tradisjoner.


Samtidig ligger naturen tett på, og området fungerer som en inngangsport til Forollhogna nasjonalpark og snørike vintre og et godt preparert løypenett gjør at skisesongen varer lenge. Før jeg kjørte videre, stoppet jeg innom Waagans Bakeri i sentrum, kjent for sin egen Tynset-snurr, en raus kanelsnurr med vaniljekrem, ostekrem og sjokoladepynt. Dette er et sjarmerende bakeri, men vær oppmerksom på at toalettene ligger i kjeller med adkomst via trapp.

Videre gikk turen til Tolga, en historisk fjellbygd med vakre trehus og en fredelig atmosfære. Tolga er særlig kjent som en landbrukskommune med sterke mattradisjoner, preget av ysterier og lokalmatproduksjon. Midt i sentrum ligger Dølmotunet, en museumsgård som fylles med aktiviteter, folk og dyr gjennom sommerhalvåret.

Vinterstid er det likevel skiene som står i fokus. Like ved sentrum, på vestsiden av Glomma, ligger Hamran hopp- og skileksenter, og rundt femten kilometer unna ligger Vingelen, med stabile vinterforhold og et omfattende løypenett. Her tok jeg turen opp i fjellet for langrenn i åpne fjellområder og ekte vinterstemning. Skihytta på Vingelen er et godt utgangspunkt, og Grønvola–Sæterås-løypa slik at Hundsjøtjønna ligger på venstre side, byr på det slakeste terrenget. På vei opp gjorde jeg også et kort stopp ved Tolga kirke, en flott laftet åttekantet kirke med vakker utsikt over bygda.

Senere på dagen tok jeg turen innom Røros Alpinsenter Hummelfjell i Os, rundt femten minutter nord for Tolga og like sør for Røros. Os er den nordligste kommunen i Innlandet og ligger ved foten av Håmmålsfjellet, i et landskap preget av slake daler og fjell. Området er kjent for aktiv seterdrift og fungerer som en naturlig inngangsport til Forollhogna nasjonalpark, med gode muligheter for friluftsliv året rundt. I Os ligger også Oddentunet, et godt bevart gårdstun med interiører og dekorasjoner fra tidlig 1800-tallet som gir et fint innblikk i lokal byggeskikk og gårdsliv. 

På vinterstid er det likevel snøen som trekker mange hit, og Røros Alpinsenter Hummelfjell er et svært familievennlig anlegg. Parkeringen ligger kun noen meter fra bakken, og det er mulig å ta på seg skiene ved bilen og gli bort til heisen. Anlegget har både barnebakke med tallerkenheis og hovedbakke med T-krok, og byr på gode forhold for både nybegynnere og mer erfarne alpinister.

Jeg overnattet på Røste Hyttetun & Camping i Os, et sjarmerende og godt tilrettelagt overnattingssted. Tre av hyttene er spesielt egnet for rullestolbrukere med god plass, ramper og tilrettelagte bad. Det er viktig å merke seg at innsjekkingen skjer via et kontor med et trappetrinn, og at kjøkkeninnredningen i hyttene følger standard høyde. Siden dette er selvbetjente hytter, føltes det som ren luksus at vertskapet har gjort det mulig å bestille frokost levert på døren i kurv. Nettsiden deres utmerker seg ved å vise flere bilder av rommene, som gjør det enklere å vurdere om hyttene passer egne behov.

Dag 3 og 4: Røros og vintereventyr

Neste morgen kjørte jeg videre til Røros, hvor jeg startet dagen med hundekjøring hos Kennel Dølanvollen, ti minutter nord for sentrum. Her åpner fjellandskapet seg, og man kommer tett på både koseglade hunder og magisk vinterstemning.

Opplevelsen begynte med omkledning til vinterdresser før jeg fortsatte til hundegården. Både innendørsområdene og uteområdet hadde ramper, lave terskler og hardpakket underlag, mens terskelen inn til omkledningsrommet var noe høyere enn normalt. 

Tjueni huskyer ventet stille og spent, uten bjeffing, noe som skapte en behagelig stemning. Hundene var imøtekommende og mest opptatt av kos når de ble sluppet ut et par av gangen, noe som gjorde det trygt og enkelt å bli kjent med dem.

Dersom man kun ønsker å være passasjer, må dette gis beskjed om på forhånd. Hjelp til seling av hundene forventes dersom man har mulighet, og opplevdes som relativt enkel, siden hundene sto stille og samarbeidsvillig løftet bena mens seletøyet ble festet.

Selve kjøringen krever god balanse og styrke, med bremsing styrt med bena. Sledene er mer fleksible enn tradisjonelle modeller, som stiller høyere krav til stabilitet. Enkelte partier hadde ujevnt underlag, og i motbakker måtte man regne med å hjelpe hundene ved å dytte. Sleden hadde ryggstøtte og håndtak på siden, og tempoet føltes kontrollert og trygt. Dølanvollen tilbyr også fempunktsseler for dem som trenger ekstra støtte eller har vanskeligheter med å sitte oppreist.

Turen gikk over åpne vidder høyt på fjellet, med vid utsikt i alle retninger mens sleden ble trukket jevnt fremover av ivrige hunder. Det eneste jeg hørte var meiene mot snøen og pustingen fra hundespannet foran. Turen varte i litt over én time, med flere korte pauser underveis.

Deretter kjørte jeg inn til sentrum. Bergstaden Røros er en av Europas eldste trehusbyer og blant de få tidligere gruvebyene i verden som har stått på UNESCOs verdensarvliste. Byen vokste frem etter funnet av kobbermalm i fjellene i 1644, og allerede to år senere sto den første smeltehytta ferdig på Malmplassen. Rundt kobberverket utviklet det seg et samfunn som ble et naturlig sentrum for regionen, og historien om Røros Kobberverk lever fortsatt videre gjennom Rørosmuseet, i litteraturen til Johan Falkberget og i det godt bevarte bymiljøet som preger byen i dag.

For dem som ankommer med bil finnes det godt med parkering, inkludert flere HC plasser, blant annet rett utenfor Røros kirke, noe som gjør området relativt enkelt å orientere seg i. Sentrum er kompakt og oversiktlig, og det føles nesten som å bevege seg rundt i et levende museum, med vakre trehus, historiske detaljer og utallige fotomotiver.

Gatene var godt måkt, men byen har flere hellinger som kan gjøre fremkommeligheten mer krevende for noen. Hovedgaten starter ved toppen av kirken og heller jevnt nedover mot baksiden av Bergstadens Hotel, noe som kan være nyttig å ta høyde for i planleggingen.
Fordi Røros er en fredet by, har mange butikker kun adkomst via trapp, men det kan lønne seg å spørre om alternative innganger, som ofte finnes på baksiden eller langs siden av bygningene.

 I sentrum ble jeg med på en guidet omvisning i både Røros kirke og Smeltehytta. Røros kirke byr på et storslått kirkerom med adkomst via trapp og rampe og gir et viktig historisk innblikk i byens rolle og identitet. 

Smeltehytta gir en engasjerende introduksjon til gruvehistorien og livet i Bergstaden gjennom flere hundre år. Kommunen ligger også i sørsamisk område og er et viktig knutepunkt for sørsamisk språk og kultur, noe man også kan lære mer om gjennom utstillingene og formidlingen på museet. Til tross for sin alder er Smeltehytta godt universelt utformet med ramper, døråpnere, heis og HC toaletter.

Jeg overnattet på Bergstadens Hotel, et stilig hotell midt i sentrum av Røros. Hotellet har de siste årene gjennomgått en omfattende oppussing som har gitt det et moderne preg samtidig som den lune atmosfæren er bevart, med innbydende sitteområder, varme materialer og en fredelig stemning.

 

Det finnes to parkeringsalternativer, én parkeringsplass rundt seksti meter unna og en annen på motsatt side av veien, ned en lang bakke. For av- og pålessing er det god plass rett foran hotellet.

Hotellet er generelt godt universelt tilrettelagt, men det er verdt å være klar over at de rullestolvennlige rommene ligger lengst unna lobbyen, siden dette er den eneste delen av bygget med heis som gir tilgang til soverom.
Man må derfor regne med å håndtere bagasje over omtrent to hundre meter, og badene mangler dusjstol.

Spaet er nylig oppgradert og fremstår med et stemningsfullt bassengområde i dempet belysning, hvor det tilbys ulike spabehandlinger som gir ekstra avkobling under oppholdet. Her det døråpnere og gode løsninger i fellesarealene, mens basseng, boblebad og badstuer har standard tilkomst. Restauranten nås både via heis og trapp og serverer svært god mat, men frokostbuffeten har en høy serveringsbenk, noe som gjør det utfordrende å få oversikt og nå frem dersom man sitter i stol eller er lav.

Neste morgen besøkte jeg Rørosmeieriet, som gir et interessant og lærerikt innblikk i både produksjonen og filosofien bak et av landets mest kjente økologiske meierier. Her produseres blant annet melk, smør, rømme og ost med utgangspunkt i lokale råvarer og tradisjonelt håndverk. 

Det finnes rullestolheis utenfor, HC toaletter i kaféområdet, og selve omvisningen foregår innenfor et kompakt område. Totalt tilbakela jeg omtrent tre hundre meter i løpet av en halvannen times omvisning, og det tilbys stoler for dem som trenger pauser underveis

Etter en runde i sentrum for å se meg rundt, tok jeg lunsjen på Kaffestuggu, Røros’ eldste spisested. Her er stemningen lun og sjarmerende, med flere små sitteavdelinger, stearinlys og peis, som gir en varm pause fra vinterkulden. Inngang via rampe finnes, men denne er kun tilgjengelig fra hovedgaten.

Jeg avsluttet oppholdet med kanefart, en stemningsfull og rolig måte å oppleve gater og bygninger som har dannet kulisser for en rekke tv-produksjoner og reklamefilmer, langs en rute som viste frem langt mer av Røros enn man skulle tro.

Sleden var relativt enkel å komme om bord i, til tross for en kant i knehøyde, men en liten skammel kunne vært nyttig for dem med begrenset løfteevne. For rullestolbrukere fremstår det fullt mulig å gli over kanten og løfte seg inn i setet med minimal hjelp.

Arrangøren har lang erfaring med ulike behov og er tydelig opptatt av å tilrettelegge, og tilbyr turer både på dag- og kveldstid med praktisk henting rett ved hotellet.

Selv om det anbefales å kle seg godt, sitter man under et varmt og behagelig pledd, og tempoet er rolig nok til at turen oppleves komfortabel på kalde dager, så lenge vinden ikke er sterk.

Vinterreisen gjennom Østerdalen og Røros ble en påminnelse om hvor mye mer en biltur kan romme når man tar seg tid til å stoppe, oppleve og la hele reisen bli en del av målet. Regionen byr på ekte vinterstemning, varierte aktiviteter og gode steder å lande mellom etappene.