04jul
Av: margit Dato: juli 04, 2019 Kategori(er): Nyheter Comments: 0

Tekst: Liv Maren Mæhre Vold / DigiKo
Foto: Svein Eggan

Enkelte ting i livet er universelle. Tyngdekraften. Tidevannet. Sola og månen. Hvor sterkt kjærlighet, raushet og omsorg står, selv i krig.

Nettopp det er sentralt også i utendørsteateret Elden på Røros, med en dramatisk, men underkommunisert del av norsk krigshistorie som bakteppe. Alle har en gang hørt noe om karolinersoldatene, og de mange tusen som frøs ihjel i grensefjella under retretten vinteren 1719. Færre kjenner til krigshistorien i bergstaden Røros, som i år feirer 25 år som utendørs teateroppsetning. Årets Elden-regissør Cathrine Telle mener det er Norges mest spektakulære utescene, mens skuespiller Jon Bleiklie kalte slagghaugene og amfiet en panoramascene. I 25 år har over 143.000 publikummere fått bivåne historien om svenskekongen Karl den tolvtes erobringer, og hendelsene som fulgte i sporene til en maktglad konge. Under den store nordiske krig i 1718 og 1719 sendte svenskekongen sin general Armfeldt for å ta Trøndelag.

Leder i Elden, Siri B. Gellein, mener Elden både er en viktig del av historien til Trøndelag og Røros, men også en universell historie om krig og kjærlighet, som er felles over hele verden der krig rammer og har rammet, gjennom årtusener.

 – Det er en del av historien som ikke er omtalt i svenske historiebøker. Svenskekongen sendte altså sine menn til Røros som hadde kobber, og kobber er viktig i krig. Like mye handlet dette om venner og naboer som plutselig sto på hver sin side. Rørosingene hadde et nært forhold til svenskene – de var handelsfeller, naboer, søskenbarn, og slektninger. Mange av De la Barres menn var jämtlendinger, og skulle plutselig være okkupanter for sine egne naboer og venner.

De var slitne, sultne, og kalde, forteller Gellein om de mange, unge svenske soldatene. Gutter, knapt menn, kanskje hjemmefra for første gang, i en krig de ikke hadde bedt om, igangsatt av en maktsyk konge. 

Så møter de også et Røros-samfunn som tar imot dem. Det er historien om en krig ingen ville ha, og det er et nært møte med soldatene, og vennskapene soldatene mellom.

Bertil Reithaug og Arnfinn Strømmevolds teaterstykke og musikk har rørt og beveget i et kvart århundre.
Stykkets styrker er at det bytter kunstnerisk team hvert tredje år, og alle får litt frie tøyler. Stykket i seg selv gir så mange muligheter for endringer. Blant annet er det ingen som har snakket om klassesamfunnet tidligere. Det er en grunn til at fattige Maren og bergverksdirektør Bergmannen har et så tett forhold, forteller Gellein, og det forsøker vi å skildre.

 – Man er nødt til å ha en helt spesiell evne til å håndtere formatet. Vi mennesker blir rørt når vi ser hvordan andre menneskers liv blir påvirket av store menns vyer. Hvor sterkt kjærlighet og omsorg står, selv i en slik situasjon. Så står et samfunn ribbet tilbake. Krig er nådeløst. 

Elden forteller en historie om noe fundamentalt i selve mennesket, mener Gellein. 

 – Man er nødt til å finne noe for å overleve, finne det som gir deg overskudd til å leve videre, og overleve. Det handler om overlevelsesinstinktet vårt, som med barn på Gaza som spiller fotball, ler og har det gøy. De kan ikke bare tenke på bombene, da hadde de ikke overlevd. Historiebøkene har heller ikke hatt fokus verken på kvinner eller samer. Elden er et forsøk på å skrive noe inn i historiebøkene, fastslår Gellein.

 – Det er klart at det har vært sterke kvinner bak dette og at samene på sin måte opplevde krigsdramaet. Dette er fiksjonen sin måte å rette opp i historiebøkene på.

Seg-2018-DSC_4192
Seg-2018-DSC_4253

Som Bergstaden på slagghaugene, klorer Elden seg fast mellom svart mold og rester av gruvehistorie. Scenen er både monumental, og nær, og det er noe naturstridig både i plasseringen av en stad, og et teater. Hestene må ha spesialsko for å ikke ødelegge beina. Skuespillerne sliter ut militærstøvlene sine på en periode i teateret. Ingenting gror på slagghaugene – bortsett fra teatermagien. 

– Det bor 5500 mennesker her, de må også leve med at Elden foregår. De tolererer, og bidrar. Vi stenger gatene, det er hester, det er mye. De profesjonelle skuespillerne blir bare stående og gape når de kommer til Røros for første gang, forteller Gellein. De er overveldet av den lokale innsatsen og dugnadsviljen for å få dette til. De også vet at det ville vært umulig å gjennomføre uten det sterke lokale eierskapet, både på og utenfor scenen.

Publikumstallene til Elden har økt jevnt og trutt. Siden starten har 143 532 kjøpt billett til Norges nest største – og Trøndelags største utendørsteater. Musikken og manuset gir uendelige rom for nye versjoner, ikke bare innenfor en regissørs periode, men hvert eneste år. Folkemusikk-, rock- og pop-versjoner har sett dagens lys mellom slagghaugene i Bergstaden. 

 – Har du sett Elden en gang, så har du sett det bare en gang. Den store musikkopplevelsen er minst like stor som teateropplevelsen understreker Gellein.

Over 300 er i aksjon, på scenen eller som frivillige. I august starter billettsalget til neste års oppsetning. I oktober er besetningen klar. Produksjonslederen er på plass i februar, og i mai begynner de store hjulene å rulle med leseprøver, før crescendoet øker utover sommeren og kulminerer i en eksplosjon på slagghaugene i slutten av juli. Når skuespillerne går på scenen for første gang, er Gellein rolig.
Jeg er aldri redd for det kunstneriske, vi har et så solid team med profesjonelle og sterke lokale aktører. Det ganske utrolig at folk går på teater og vil se krig og død. Men det er kontraster, kjærlighet, lykke og humor også, sier Gellein.

Det er blodig alvor, og noe å trekke på smilebåndene av. Det er tross alt krig og kjærlighet.